Jeg kjøper, altså er jeg … ?

Hver gang jeg er på ferie i en storby, som jeg også har vært i sommer, blir jeg like overrasket over hvor mye tid og energi, og sikkert også penger, folk bruker på ”shopping”. Selv har jeg mange laster, men det å bruke tid og penger på å kjøpe ting er en last som jeg tror mine nærmeste kan underskrive på at jeg ikke har.
Derfor synes jeg faktisk det kan være ganske fascinerende å sitte, f.eks. på en benk i et kjøpesenter, og “observere” og “filosofere” over hvilke krefter som driver folk til dette kjøpevanviddet.  Jeg ser mange, spesielt kvinner, som, ville i blikket, farer rundt fra butikk til butikk  for å “finne noe”. Jeg ser unger som sutrer og griner for at de ikke “får noe”, selv om de har mer enn nok fra før.
Og mang en gang har jeg tenkt: Hva er det som driver folk til dette kjøpejaget? Er det redselen for å gå glipp av noe? Et supertilbud som kanskje noen i vennekretsen kan få med seg, men ikke de? Da er man kanskje ikke like smart, like “om seg”, like god, som de andre. Kan det være så banalt som at man gjennom å kjøpe ting man kan ha på seg eller vise fram, prøver å fortelle andre at man “er noe”, kanskje noe annet enn det man egentlig er? Det er sikkert mye god forskning på dette området. 
René Descartes, en av de mest sentrale filosofene gjennom tidene, formulerte den kjente setningen “Cogito, ergo sum”, “Jeg tenker, altså er jeg”, for å forklare hvordan man kan vite at  noe “finnes”. I våre dager kan det virke som om dette har blitt omformulert til “Jeg kjøper, altså er jeg”, i alle fall fra min synsvinkel som håpløst passiv “handler”.
Nei, gitt. Da er jeg så glad for at jeg kan rusle fredelig og rolig gjennom en travel handlegate med hendene godt plantet i lommene, kanskje plystrende på en liten trudelutt, gjerne titte litt gjennom butikkvinduene, for deretter å sette meg på en krakk og bare “se”, bare være – den jeg er – i meg selv.
God sommerhandel!