Gamle svenske aviser på nettet

En svensk slektning av meg, Carl August Modh, født i 1821, deltok i det såkallte «gullrushet» i California mellom 1850 og 1856. På reisen til Amerika og under oppholdet der hadde han en reisekompanjong ved navn Carl Allvar Kullgren. Han var kjøpmannssønn fra Uddevalla. Faren var Carl August Kullgren, som sammen med Nils Ericson grunnla Sveriges første stenhuggeribedrift på Malmön utenfor Lysekil i 1842. Dette ble starten på den omfattende stenhuggervirksomheten i Bohuslän.
Kullgren førte dagbok i alle disse årene og gjennom den får man også vite en del om Carl August Modh. Dagboken ble senere tatt vare på av Kullgrens etterkommere og er i dag oppbevart ved Landsarkivet i Göteborg, der jeg har fått lese den. Den er også grundig omtalt i en artikkel av Axel Fridman i «The Swedish-American historical quarterly», nr 2, 1983 («Two Swedes in the California goldfields: Allvar Kullgren and Carl August Modh, 1850-1856»). 
Kullgren og Modh dro fra hjembyen Uddevalla til Göteborg i god tid i desember 1850. I Göteborg bodde de i ti dager på Göta Källare, før de den 17. desember gikk ombord i seilskuten Svea med kurs for San Francisco. Avreisedagen var den 19. desember. Skipet ble forsinket noen dager p.g.a. is, men den 12. januar 1851 nådde de den Engelske kanal. 
Etter nesten tre måneder på havet nådde de den brasilianske kysten. Den 29. mars gikk de i land ved Santa Cruz. Deretter gikk ferden videre sørover til Valparaiso i Chile. Den 4. august 1851 seilte de endelig inn i San Franciscos havn. Etter noen uker i San Francisco bega de seg ut på «feltet». Her traff de flere landsmenn som var ute i samme ærend. 
I løpet av de 5 årene de var i Amerika prøvde de lykken flere steder i California og levde en ganske omflakkende tilværelse. En periode holdt de til i Sonoma County, og Sacramento nevnes også. I dagboken blir Carl August Modh omtalt som en praktisk og nevenyttig mann. I løpet av oppholdet i Sonoma bygde han og Kullgren bl.a. en stor bro. 
Til tider kunne Modh og Kullgren tjene ganske godt på gullgravingen, men det var også mange «nedturer». Noen formue ble det aldri snakk om. Våren 1856 vendte de tibake til Sverige og Uddevalla. Dette ble omtalt i avisen «Folkets röst» den 7. mai 1856. Kungliga Biblioteket har en database over Digitaliserade svenska dagstidningar, og der fant jeg faktisk denne artikkelen:

Reklamer

Nye bekjentskaper

Her om dagen fikk jeg helt overraskende en e-post fra en fjern slektning av meg. Dette har skjedd noen ganger nå og er en artig bieffekt ved det å slektsforske og legge informasjonen ut på nettet. Man får nye bekjentskaper. Min slektning, en svensk dame i 70-årene, hadde kommet over min nettside om Modh-slekten (http://www.fag.hiof.no/~ketili/modh.htm). Hun var svært entusiastisk og takknemlig for det arbeidet jeg hadde lagt ned i dette. Sånne tilbakemeldinger er morsomme å få! Timevis og dagevis av arbeid på arkivlesesaler og foran mikrofilmapparater og PC-skjermer gleder altså ikke bare meg selv, men får også betydning for andre mennesker.
For over 50 år siden hadde denne damen notert ned det mormoren hennes fortalte om morfaren og hans gren av Modh-slekten. Dette hadde hun tydeligvis hatt liggende i skrivebordsskuffen helt til hun for noen få år siden begynte å interessere seg for slektsforskning. Nå kunne hun gi meg opplysninger som var helt nye for meg og jeg kan oppdatere nettsiden min. Gjennom sine egne undersøkelser hadde hun bl.a. kommet i kontakt med en halvsøster til morfaren sin og de har nå utvekslet både brev og gamle fotografier. Dette beskriver hun i e-posten sin som «underbart och nästan overkligt», noe som forteller meg hvor viktig vår historie er for identiteten vår!

Dyrere strøm – vart du skræmt no?

Mindre vann i magasinene gir dyrere strøm.

Ikke før har vinteren meldt sin ankomst og kvikksølvet kryper nedover på gradestokken, er avisene fulle av overskrifter som dette. Det er det samme hvert år. At en av medias viktigste oppgaver er å spre frykt er jo et kjent fenomen, men at kulde skulle være en kilde til usikkerhet og frykt i det rike vinterlandet Norge er jo litt underlig. Men slik har det blitt pga. av privatiseringen i kraftsektoren. En privatisering som også har blitt gjennomført med velsignelse fra Arbeiderpartiet, et parti som en gang i tiden brukte slagord som «Trygghet i fellesskapet» og «Solidaritet i praksis og politikk». Men strømleverandørene er jo fornøyde. Mange av dem går med solide overskudd hvert år fordi vi har gitt fra oss råderetten over naturressursene våre, det norske folks felleseie.
Og så sitter de der da, mange av de eldre og folk med inntekter under gjennomsnittet, og hakker tenner både fordi innetemperaturen er senket under et levelig nivå og av frykt for hvor høy den neste strømregningen vil bli.

Footprints in the Sand

Footprints in the Sand

One night I dreamed I was walking along the beach with the Lord.
Many scenes from my life flashed across the sky.
In each scene I noticed footprints in the sand.
Sometimes there were two sets of footprints,
other times there were one set of footprints.

This bothered me because I noticed
that during the low periods of my life,
when I was suffering from
anguish, sorrow or defeat,
I could see only one set of footprints.

So I said to the Lord,
“You promised me Lord,
that if I followed you,
you would walk with me always.
But I have noticed that during the most trying periods of my life
there have only been one set of footprints in the sand.
Why, when I needed you most, you have not been there for me?”

The Lord replied,
“The times when you have seen only one set of footprints in the sand,
is when I carried you.»

Mary Stevenson, 1936

120 år gammel håndskrift

Slektsforskning er spennende. Når man finner underskriften til sin oldemor som 22-åring på et gammelt dokument fra 1890 blir det ekstra spennende. Med et abonnement på svenske Arkiv Digital (http://www.arkivdigital.se/) har man tilgang til det meste av skannede kirkebøker m.m. Greit å ty til på regnfulle og triste sommerdager.
Hun het Matilda Serafia Aronsdotter og ble født på Tanums ödegård i Bohuslän i 1868. Faren, Aron, døde i 1889 og moren, Petronella, i 1890. Flotte navn de hadde på den tiden. Her har min oldemor skrevet under som vitne på skiftet etter sine foreldre:

Jeg kjøper, altså er jeg … ?

Hver gang jeg er på ferie i en storby, som jeg også har vært i sommer, blir jeg like overrasket over hvor mye tid og energi, og sikkert også penger, folk bruker på «shopping». Selv har jeg mange laster, men det å bruke tid og penger på å kjøpe ting er en last som jeg tror mine nærmeste kan underskrive på at jeg ikke har.
Derfor synes jeg faktisk det kan være ganske fascinerende å sitte, f.eks. på en benk i et kjøpesenter, og «observere» og «filosofere» over hvilke krefter som driver folk til dette kjøpevanviddet.  Jeg ser mange, spesielt kvinner, som, ville i blikket, farer rundt fra butikk til butikk  for å «finne noe». Jeg ser unger som sutrer og griner for at de ikke «får noe», selv om de har mer enn nok fra før.
Og mang en gang har jeg tenkt: Hva er det som driver folk til dette kjøpejaget? Er det redselen for å gå glipp av noe? Et supertilbud som kanskje noen i vennekretsen kan få med seg, men ikke de? Da er man kanskje ikke like smart, like «om seg», like god, som de andre. Kan det være så banalt som at man gjennom å kjøpe ting man kan ha på seg eller vise fram, prøver å fortelle andre at man «er noe», kanskje noe annet enn det man egentlig er? Det er sikkert mye god forskning på dette området. 
René Descartes, en av de mest sentrale filosofene gjennom tidene, formulerte den kjente setningen «Cogito, ergo sum», «Jeg tenker, altså er jeg», for å forklare hvordan man kan vite at  noe «finnes». I våre dager kan det virke som om dette har blitt omformulert til «Jeg kjøper, altså er jeg», i alle fall fra min synsvinkel som håpløst passiv «handler».
Nei, gitt. Da er jeg så glad for at jeg kan rusle fredelig og rolig gjennom en travel handlegate med hendene godt plantet i lommene, kanskje plystrende på en liten trudelutt, gjerne titte litt gjennom butikkvinduene, for deretter å sette meg på en krakk og bare «se», bare være – den jeg er – i meg selv.
God sommerhandel! 🙂

Litt Haldenhistorie

Min morfars farfar het Jakob Reinholdt Aasmundsen og ble født i Tistedalen 19. februar 1838. Han kom fra en gammel Tistedals-familie. Faren var glassmester Aasmund Andersen, født i Fredrikshald i 1801, og moren het Elen Andersdatter. Jakob ble født på husmannsplassen «Gjerviken«, som lå under gården Veden. Plassen lå innerst i Vadet.
I Tistedalen kalte mange ham derfor bare for «Jerviken».
Morfaren til Jakob, en artilleriunderoffiser og smed ved navn Anders Nielsen Kas, er den første man kjenner til som bodde på Gjerviken. Han bygde et hus der omkring 1795 og det skal ha båret merker etter geværkuler fra trefningene mellom svensker og nordmenn ved Tistedalen i 1814. (Tuftene etter Gjerviken skal man kunne finne den dag i dag, selv om området er sterkt overgrodd.) Anders Kas var med i slaget ved Kvistrum bro i Bohuslän i 1788 (Tyttebærkrigen) og på Fredriksten festning i 1814.
Tilbake til Jakob Aasmundsen. Han var en belest mann og hadde god kjennskap til Tistedalens historie. Da res. kap. i Berg, Ivar Sætrang, skrev sin lokalhistorie «Kirker og kirkegods i Berg» (utgitt 1915) hadde han god nytte av Aasmundsens kunnskaper. Han var ofte på besøk hos ham under arbeidet med boken og sier selv at «meget om det gamle Tistedalen har jeg fra ham». 
Aasmundsen arbeidet på sagbrukene langs Tistedalsfossen i hele sitt liv. Det var et hardt arbeid, som også kunne være risikofullt. Her følger noen avsnitt fra boken «Arbeidsfolk forteller» (utgitt 1955), der datteren forteller om faren:  
«Far til denne fortellersken, Jakob Aasmundsen Jervik, var kjent som en hardhaus, og det er mange i Tistedalen som husker ham. Den ulykken som skildres her, foregikk visst alt i 1870, og fortelleren er født i 1871, så hun minnes ikke begivenheten selv.
Skader av forskjellig slag kunne høre til dagens orden under arbeidet. Kutt i hendene og avkapping av en finger eller flere hendte nok. Et stygt uhell var Jakob Aasmundsen Jervik ute for. Jakob var kantskjærer. En gang stengte han for vannet som drev hjulet til kanta. Han dro det ene bladet helt ut i kanten av sagbenken og satte seg opp mellom kantbladene og tok til å file. En lekkasje i stenget gjorde at hjulet fikk en halv omdreining, og kantbladene startet med et hvin. Jervik løftet seg opp fra benken, og den ene foten kom opp i underkanten av sagbladet og ble kuttet av nesten helt ned til leggen. Flere av arbeiderne besvimte da de så det. Men det gjorde ikke Jervik. Han dro opp kniven sin og kuttet av restene av fillene på ladden. Ja, han var en hard hals, han Jervik.
Etterat sagene var flyttet til byen, fulgte han med, og han gikk den lange veien sommer som vinter, omkring 5 kilometer. I de senere år pleide folk gjerne spøke med hendelsen ved å si det slik: «Han skar av seg ladden med foten i.»
En sønn av Jervik (Anders Oscar Jakobsen) forteller om hvordan det gikk til en gang senere, da faren hadde kappet av seg en finger. Legen i Tistedal var ikke hjemme, så Jerviken måtte nok gå til byen på sine halvannen fot. Han hadde følge med en arbeidskamerat. Nede i byen traff de en politikonstabel, som viste dem veien til doktor Rogge. Doktoren sto nettopp i ferd med å gå i selskap. En benflis måtte kappes av, før Rogge kunne få sydd det som var tilbake av fingeren. Han tok en lang tang, men han greide ikke å få benflisen av. «Kom her med tanga», sa Jerviken. «Sett tanga der, da skal han av.» Og vips lå bensplinten borte på golvet. Doktor Rasch kom til stedet idet Rogge skulle til å sy såret igjen, og Rasch overtok dette arbeidet. Da Rasch var ferdig, spurte han: «Har dere ikke doktor i Tistedalen?» «Joda», sier Jerviken, «men som regel er han ikke hjemme, og når han er hjemme, er han sjelden å treffe på kontoret.» Humøret var i orden hos den karen, på tross av alle de uhellene han var ute for.
Dette uhellet med fingeren hendte da datteren (Elen Marie) var fire år gammel, og hun husker både den historien og enda litt til om farens mange uhell. En mann som hette Ludvig, kom og ga meg fingeren og sa: «Si ingen ting til mora di.» Det var ikke noe pent gjort av ham. Jeg grov fingeren ned siden.
En dag jeg sto ved kappa, hører jeg far rope på meg. Jeg springer i vei og får se ham henge over en akselledning. Han skulle legge en reim på en skive og hadde mistet fotfestet og falt over akselen. Heldigvis røk reima. Jeg hjalp ham ned. Så sier han: «Jeg trur den saga tar dauen på meg en dag». Men slik gikk det ikke. Han døde i 1914, 76 år gammel.»

Jakob Aasmundsen giftet seg med Maren Jensdatter i 1864. Hun var født på Ganerød i Idd i 1830. De fikk barna Johan Edvin, f. 1864, Anders Oscar (min oldefar), f. 1866, Aage, f. 1869 og Ellen Marie, f. 1871. Familien bodde på Gjerviken til omkring 1875. Senere bodde de i mange år i «Pina», like ved sagbrukene. På gamledager flyttet Jakob og Maren til ”Gata», i «Spinneribakkene», lenger opp i Tistedalen. Huset står fremdeles.
Jakob Aasmundsen døde 2. mars 1914 og kona Maren et år senere. Begge er gravlagt ved Tistedalen kirke.